Fattighuset

Det var stor fattigdom i første del av 1600-tallet, noe som blant annet skyldtes tredveårskrigen mellom 1618 og 1648. Tigging var en landeplage og noe måtte gjøres, så fattigvesenet i byen og stiftet /bispedømmet) ble organisert ordentlig i 1630-årene.

Kong Christian IV opprettet derfor i 1639 et arbeidshus for fattige som skulle lære seg et nyttig håndverk og ikke ligge samfunnet til byrde. Huset ble kalt Spinnehuset, og var en kopi av en tilsvarende institusjon i København. Navnet forteller at huset i hovedsak var beregnet på kvinner, da spinning var et kvinneyrke, og på folkemunne gikk det derfor under navnet «Kjærlinghuset» (kjerringhuset).

Huset skulle ta hånd om fattige både fra byen og landdistriktene i Trondhjems stift. Beboerne ernærte seg ved spinning og annet håndarbeid.

Spinnehuset lå ved Geilan, i det som nå er krysset mellom Prinsens gate og Kongens gate. Her fant man ved graving for noen år siden rester av huset. Institusjonen ble senere slått sammen med Fattighuset, som først holdt til i Spinnehusets bygninger.

Senere ble Fattighuset også slått sammen med Wesselstuen, en stiftelse som holdt til ved nåværende Tordenskiolds gate, og som skulle gi bolig til enker etter sjømenn og håndverkere.

Fattighuset fungerte på 1600- og 1700-tallet som aldershjem for fattige, vanskeligstilte byboere. Huset overlevde bybrannen i 1681 og ble ikke regulert bort ved Cicignons byplan, men ble i noen år liggende midt i gatekrysset. I 1699 fikk Fattighuset biskop Schletters gård på Ytre Hospitalsløkkan som gave. Det flyttet da dit og den gamle bygningen ble gitt til Trondhjems Hospital og flyttet, og deretter gjenreist som sykestue for Hospitalet. I 1721 skjenket kongen tomt til det nye Fattighuset, som skulle ha en kapasitet på 80 lemmer, men ofte rommet så mange som 120 personer. Det fikk etter hvert navnet «Gamlehjemmet», og står fremdeles.