Terjes hjørne
St. Olavs gate
Vest for Prinsenkvartalet går St. Olavs gate, som avgrenser kvartalet i vest. Til kvartalet hører nummer 1, 3, 5, 7 og 9. Av disse fem gårdene er det bare nummer 1 som ikke tilhører Bøndernes Hus AS. Resten av kvartalet, med unntak av Kongens gate 32 er suksessivt kjøpt opp gjennom årene.
Bybrannen i 1842, hvor 373 gårder ble ødelagt, førte til at det ble anlagt nye tverrgater i byen; en av disse var St. Olavs gate. Brannene førte til krav om innføring av murtvang, og det ble påbudt å «brekke» hushjørnene. St. Olavs gate fikk stor bredde. Gaten tok derfor mye av tomtene til gårdene som hadde ligget i området.
Alle trehusene langs gaten ble oppført i årene 1842 til 1845, for fra 1. januar 1845 ble det innført murtvang i byen. Trehusbebyggelsen gir St. Olavs gate sitt særpreg. Det at bygningen som rommet restaurant Trubadur brant, endret ikke noe på gatens karakter, da det nye huset på tomten ble utformet som et trehus.
I gaten var det flere betydelige bedrifter. En av disse var bokbindermester Julius Maske, som ble etablert i 1858 i St. Olavs gate 14, men i 1887 flyttet til Jomfrugata.
I 1888 holdt baker O. Olsen til i nr. 1, mens slakter Even Hoem hadde forretning i nummer 3. I nummer 5 drev snekker K. Næss butikk. Nummer rommet handelsmann P. Evensen, som solgte olje-, maler-, farve-, jern-, stål- og messingvarer.
Det kan tilføyes at den første bensinstasjonen i byen var en pumpe som Vestlandske Petroleumscompagni installerte på hjørnet av Sandgata og St. Olavs gate i 1923. 18. juli 1924 åpnet Gråkallbanen fra St. Olavs gate, hvor endeholdeplassen fremdeles finnes.
Det få husker er at Odd Reitan i 1972 åpnet sin første forretning, A/S Sjokkpris, i St. Olavs gate 2.
For enden av gaten lå St. Olafs bro, som ble oppført i 1882, og forbandt jernbanestasjonen med Midtbyen. Broen ble revet i 1920, da den hindret farten på kanalen.